Teiknaren Trond
si line spenn seg ut frå eit lunt sinn
leitar seg fram i eventyrleg mystikk
før ho krullar seg rundt eit fiskevak og fer ned i
djupet
der det leikar
og skin.

Svein Hauge
Mars 2016
 

Trond Andersson har et blidt men skarpt sinn, slik et blidt sinn kan ha en kvass klo. Derfor tror jeg at han også liker å komme på kant med enhver konvensjon. Og da lurer jeg på om han kan ha savnet en dagsavis å være politisk farlig i? Men dette måtte være en avis som bare kom ut når ørreten ikke vaket. Og den slags går jo ikke med Trond Andersson. 

Mangfoldig er han i alle sine kunstneriske uttrykk. Denne gangen er det blyantstreken som gjelder. Tegningen er det mest direkte formen for kunst vi har, og er ofte det nærmeste en kommer til mange kunstnerskap. Den menneskelige streken er den virkeligste kunsten. «Den er nærmest tanken og hånden. Høyttenkning og tegning er sterkt forbundet», uttalte bildekunst-neren Kjell Torriset, som nylig hadde utstilling i Oslo, med tegninger.

Som tegner er Trond Andersson orientert mot et klassisk uttrykk. Her er ingen abstrakte knep, og det tar ikke lang tid før du ser at dette er en kunstner som kan sin anatomi. Streken er presis, men kan også være fabulerende, og han bringer inn farger for å framheve og kontrastere. Jeg tror at Trond Andersson er opptatt av at verden er overraskende og kanskje til og med mirakuløs. Han lar oss forundres hele tiden, og viser oss en fascinasjon for verden, for det rare og til tider mystiske i livet.

I møtet med den virkelige verden, det han ser, springer ideene ut. De framkommer også som en del av det indre arbeidet. I behandlingen av stoffet oppstår nye ting. Men midt oppe i alt det vakre, fabulerende, humoristiske og overraskende som tegningene utstråler, finnes en urovekkende, vibrerende undertone. Tegningene er tiltrekkende samtidig som de yter motstand. Trond Anderssons tegninger åpner for at vår plass i verden er full av muligheter og uforutsigbare møter. Blant hans tegninger er det godt å være.

Mons Georg Rud
Mars 2016

Om Trond hadde vært født på slutten av 1800-tallet, ville noen kanskje trodd at han hadde gått i lære hos tegneren, maleren og bokkunstneren Theodor Kittelsen. Det ligger den samme dåm av naturglede og naturmystikk over dem begge, og gudene må vite om det kan skyldes at de begge er telemarkinger. For kunstnere og skoggangsmenn er det mye inspirasjon å hente i de telemarkske skoger.

For Trond har naturen alltid vært en kilde til undring, glede og opplevelser. Tronds tegninger er underfundige, lekne, av og til surrealistiske og av og til Tolkien-mystiske i sin gjenskapelse av en eventyrverden vi må bøye oss langt ned i mosen for å oppdage konturene av.

Så lenge jeg har kjent Trond, og det er lenge, har han vært en kunstner på vandring og leting etter nye uttrykk, nye teknikker og ny inspirasjon. Han har aldri stått stille.

Det eneste unntaket må være når han står i Holselva en lys sommerkveld med fiskestanga og speider etter ørretvak.

Tar jeg ikke mye feil er det også i slike stunder han får ideer og inspirasjon til tegningene sine.

Det er det jeg vil kalle Zen og kunsten å fordype seg i øyeblikket og i naturen.

Per Erik Borge
Februar 2016